er fullstendig overveldet……….

Vi er fullstendig overveldet, både Elise og jeg, av alle støtteerklæringer vi har fått, kommentarer her inne, kommentarer på facebook, både veggene våre og på PM, og meldinger på telefonen.

Før innlegget ble lagt ut, hadde jeg vel aldri drømt om at Elise skulle gå rundt som en sol i dag, og det er takket være alle dere som viser motforestillinger mot det hun har vært igjennom, og at hun tross alt har så mange i ryggen

Og til de få som har kommet med negativ kritikk, heldigvis kun til meg, til dere vil jeg bare si, vi la ikke ut ett så sårbart og utleverende innlegg, for å skape medlidenhet rundt oss, og at vi ønsket at folk skulle synes synd på oss, det kunne vi i tilfelle klart på andre måter

Vi er fortsatt av den oppfattelse at sånne ting MÅ komme mer fram i lyset, og det må tas tak i. Og hvis vi, med å legge ut dette innlegget klarer å skape så mye debatt at muligens ett eller helst flere barn slipper å gå igjennom det samme, ja da er vår hensikt oppnådd, så jeg for min del håper innlegget blir delt og spredd så mange ganger at til slutt når det enten foreldre til mobbere, mobbere selv, foreldre til mobbeoffer eller mobbeoffer selv, de sistnevnte kan jeg tenke meg føler seg like alene i verden som det Elise gjorde.

Vil til slutt dele ett dikt med dere, som jeg syns passer inn her, vet ikke om det er en sann historie eller ikke, men mange som har vært utsatt for mobbing vil nok kjenne seg igjen, enten i hele eller deler av det

Et mobbeoffer.

Alt var lykke den første skoledagen.
Da rektoren leste oss opp en etter en var alle de
små magene fulle av sommerfugler.
Hvor var du da, Lille Amy?

Etter en uke kom en ny jente…
Hun var usynlig for oss. Vi måtte være snille,
hun hadde ingen familie.
Det var for sent å begynne etter en uke, ingen får venner
da.
Hva drev du med da, Lille Amy?

Årene gikk, vi ble sterkere.
Du ble svakere.
Vi gikk i gjenger til skolen og var i
gjenger etter skolen.
Du gikk alltid bak.
Var du ikke ensom, Lille Amy?

Jeg husker ett selskap i fjerde klasse.
Alle var bedt, du også.
Vi kledde oss opp i de peneste kjolene,
vi lo da du kom i din. Du smilte, kanskje.
Før vi skulle gå ville vi ha en morsom lek.
Det var min ide. Du ble valgt ut.
Du fikk vasket håret i klissete cola. Vi lo, du gråt.
Kom det tårer, Lille Amy?

Du var ikke så smart, hadde en del feil.
Julen kom og Julen gikk. Vi skulle ha julespill på skolen.
Josef, Maria og Jesus. Du var Jesus barnet i krybben.
Jeg var Maria. Vi kløp og klorte deg.
Selv under forestillingen plaget vi deg.
Hva tenkte du da, Lille Amy?

Jeg husker en dag. Vi skulle ta med gamle familieting og
fortelle om dem for klassen.
Jeg hadde med bestefars tresko.
Du hadde med en nydelig dukke.
Den hadde vært din oldemors.
Den var for fin! Vi tok den og knuste hodet, vi badet
den i søla. Vi reiv i klærne og klippet av håret. Vi ødela
den helt. vi ødela en bit av deg.
Kan du tilgi, Lille Amy?

Ungdomsskolen. Vi fikk nye venner, men du var der
fortsatt, som en skygge.
Vi truet deg. Til og fra skolen sparket vi deg.
Til jul en gang hadde du fått en ny penn, jeg tok den.
Jeg har den fortsatt, den var av god kvalitet, den skriver fortsatt.
Hva skriver du med, Lille Amy?

Jeg husker en gang i syvende klasse,
Noen stjal jakke mi. Jeg såg hvem det var, to gutter fra
første.
Jeg gråt, den var ny og innmari dyr.
Jeg gikk nedover korridorene, egentlig var det vel time, men
jeg gråt.
Helt i enden traff jeg deg. Jeg hulket.
du kom bort til meg og spurte forsiktig hva det var.
Jeg fortalte deg alt.
Du trøstet meg med få ord. Jeg gråt inntil din magre mage.
Hvorfor var du så snill, Lille Amy?Vi gikk inn i neste time, du litt etter meg, for jeg ville
ikke at det skulle se ut som om vi var sammen.
Da skoledagen var slutt, tok vi deg,
Alt det myke hadde jeg glemt.
Vi klorte deg. Jeg beskyldte deg til og med for å ha tatt
jakka mi. Så jeg tok din, den var ikke så fin som min, men den var
OK.
Frøs du da, Lille Amy?

Vi hadde om mobbing på skolen. Var det nødvendig?
Klassen vår var jo så god. Godt miljø og ihvertfall
ingen mobbing.
Vi hadde prøver, du måtte hjelpe oss. Vi lagde lapper der
du skulle skrive svaret, ellers….
Du gjorde som vi sa, det hadde du alltid gjort.
Så kom læreren. Du ble tatt i juks, bare du. Du
protesterte ikke, fikk straffen, LG, som vi skulle hatt.
Det ble mange slike, vi røpte oss aldri, du tok imot vår straff.
Husker du da du var Jesus barnet, Lille Amy?

Vi hadde vinter også. Den var vel den verste for deg.
Jeg husker vinteren i syvende, den var litt spesiell. Jeg var
sur på alle, det gikk utover deg.
Hele klassen var med. Vi tok tak i hodet ditt, ristet deg
og rev av deg jakka. Hodet ble dyppet i snøen mange ganger.
Vi begravde deg i snøen og kjørte over deg med akebrett.
Så du noe, Lille Amy?

En lærer kom og fant deg. Sykehuset neste.
Klassen måtte skrive brev til deg, der du lå.
En av klassekameratene våre hadde besvimt av hodepine
i snøen!
Og vi var jo en god klasse så godt bedring-kort og konfekt
var en selvfølge.
Men hva tenke du, da du så alle de skjulte truslene i brevene,
og da du så alle de beste sjokoladebitene var borte..
Hva tenkte du da, Lille Amy?

Du kom på skolen igjen, litt stillere enn før. Litt reddere
enn før?
Vi tok skolebøkene dine, du gjorde jo alltid lekser, så
nå slapp vi vel det også.
Karakterene dine sank vel.
Hva sa de hjemme da, Lille Amy?

Det ble sommer, klassen dro på utflukt til stranda.
Du var så spinkel i din røde badedrakt. Vi svømte og
spilte ball i det herlige vannet. Så tok vi deg, igjen.
Vi gjorde det for moro skyld, du så altfor fredelig ut,
der du svømte.
Vi hang oss på deg, og vi holdt deg under vann.
Du hostet og svelget vann.
Hvorfor skrek du ikke, Lille Amy?
Du besvimte i vannet, vi dro deg til land etter håret.
En lærer fikk liv i deg igjen, stakkars liten, hun fikk kramper
i vannet.
Drømte du, Lille Amy?

Sommerferien kom, vi gledet oss.
Du ble glemt i gleden. Du var vel glad da, gledet deg når vi gledet oss.
Sommerferien skilte våre veier, sommerferiens gleder
sto for døren.
Hadde du det gøy, Lille Amy?

Skolestart igjen. Du var enda tynnere nå, og blekere.
Skoleåret åpnet med blåmerker for deg, vi banket deg opp
første skoledag.
Omtrent en gang i uka fikk du.
Du ble holdt utenfor, aldri hadde du en venn. Vi
stjal ting fra deg, det vi ville ha, tok vi.
Hvordan hadde du det, Lille Amy?

Inntil en dag i mai.
Vi kom på skolen, vi så deg ikke.
Læreren var blek, rektor kom inn i klasserommet.
– Hun druknet seg i natt.
Klassen ble stille da, samvittigheter mørknet.
Ute var våren i full gang, snart sommer nå.
Du valgte en fin dag å dø på, Lille Amy.

 

ta godt vare på hverandre

 

Carpe Diem

2 kommentarer
    1. Tøft å lese, får tårer i øyne….og kjenner litt av den smerten på kroppen “av egen erfaring”. Takk for du liker innimitthode på facebook……….og dere vet i alle fall hvorfor dette er sååå viktig. Ting må ut og frem. Fokuset på mobbing har generelt dabbet av. Og mobbing på sosiale medier, er så enkelt, så lettvint….for folk ser ikke hvem de snakker med. Det blir upersonlig for mobberen og kjempepersonlig for den som blir mobbet. Og i bloggverden blir jeg faktisk helt skremt. Der er det fakta vi som voksne som er verst……selv de med egne barn. Skjønner ikke at det er mulig jeg, for de aller fleste vet jo at blogger stort sett blir lest av barn og unge. Trist. Lykke, lykke til med alt…..og stooor klem

    2. Mette: jeg er så enig med deg, er en farlig trend vi er inne i på de forskjellige sosiale mediene, er helt utrolig hva faktisk godt voksne mennesker kan få seg til å si, sålenge de er skjult bak en dataskjerm, liker bloggen din nettopp fordi er så åpen om ting som er tabu og hysj hysj rundt, herlig forfriskende 🙂 keep up the good work 🙂 Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg