vår historie………

I disse dager som det er så mye om mobbing, så vil jeg fortelle min og Elises historie, eller  er vel hennes historie egentlig, men som mor så har det virkelig skjært meg i mammahjertet mitt å gå igjennom dette sammen med henne, men kan det være med på å gi mobbeoffer ett navn, så er hensikten oppnådd, jeg ønsker ikke at noen andre skal måtte gå igjennom samme helvete som hun hadde

men for å begynne med begynnelsen, 31 august 91 ble det født ett vakkert lite nurk og som mor så syns jeg selvfølgelig at hun var det vakreste jeg noengang hadde sett, og ingen hadde vel forventet at hun skulle være så syk at hun faktisk kjempet for livet i noen uker, denne perioden må jeg med skam innrømme at jeg ikke turte å slippe morskjærligheten løs, jeg var selvfølgelig veldig redd for at jeg ikke skulle få beholde henne, Heldigvis, og mot alle odds overlevde hun, og hun fikk diagnosen Galaktosemi når hun var 2 1/2 uke gammel, og jeg var forberedt på at denne diagnosen ville kunne påvirke resten av livet hennes, men desverre så var jeg ikke forberedt på alt den ville påvirke

Hun begynte i barnehage rett før hun ble ett år gammel, og de årene hun gikk der, var antagelig de lykkeligste årene hun har opplevd, der var det personale som var fantastiske, veldig opptatt av å inkludere henne, men alikevel på en slik måte at hun skulle lære seg tidlig at hun ikke var som alle andre 🙂 Jeg kan ikke få fullrost personalet der nok, for å ha hjulpet til med å gjøre henne til ett trygt og harmonisk barn, og med masse venner, for noen år iallefall

Det trygge og harmoniske fikk desverre en brå slutt når hun begynte på skolen, nesten fra dag 1 ble hun ett mobbeoffer av dimensjoner, og de neste årene var jeg i møte etter møte etter møte med skolen for å se om de kunne få en slutt på dette, men ingenting hjalp og skolen hadde ikke ressurser til å gjøre mer. Etterhvert ble det også stiftet en foreldreforening og vi ble tilknyttet senteret for sjeldne diagnoser på Rikshospitalet, og da skulle det være hjelp å få, håpet vi, og de kom til unnsetning, to stykker fra senteret kom til skolen hennes og fortalte elevene i klassen hennes om hvordan det var å være Elise og leve med denne sykdommen, nå skal også det sies at søker man opp senteret for sjeldne diagnoser og leser om Galaktosemi, så beskriver alle symptomer Elise på en prikk

Etter at de fra senteret for sjeldne diagnoser hadde vært her, så fikk faktisk klassen ennå mer å mobbe henne for, de gikk sammen med eldre søsken, og plutselig turte ikke Elise å gå til og fra skolen selv, vi bodde fem minutters gang fra skolen, men så fort hun runda en sving, og forsvant ut av mitt synsfelt,  sto de og venta på henne, jeg måtte fra da av kjøre henne til og fra skolen, samtidig så trua de henne så ille, at hun turte ikke fortelle meg det før lenge etterpå, hvor ille det faktisk var for henne, har ikke jeg fått greie på før de siste to årene, denne perioden begynte hun også å snike seg inn på mitt soverom og skru av vekkerklokka mi, så vi skulle forsove oss så ille, at hun slapp å gå på skolen.

Ulempen for Elise var at hun så ut som alle andre, selv om hun var funksjonshemmet, dette visste barna å benytte seg av, og jeg kan ikke få sagt hvor mange ganger hun kom hjem uten jakke, fordi noen hadde tatt den og kastet den, uten ransel, fordi noen hadde gjemt den, helt fortvila fordi noen hadde prøvd  tvinge i henne noe hun ikke kunne spise, hun fikk klokke på 10 årsdagen sin, som hun var veldig stolt av, den holdt en dag på skolen 🙁  enkelte jenter i klassen kom hjem til henne for å leke med henne, men hun fikk streng beskjed om ikke å fortelle noen på skolen det, fordi at da ville de bli mobbet også.

Det toppet seg den dagen jeg fikk klage på henne, fordi hun alltid kom for sent inn til timen, og ikke stilte opp sammen med de andre i klassen, det læreren hennes ikke skjønte, var at hun turte ikke stå sammen med resten av klassen, men sto rundt hjørnet og venta til de hadde gått inn, da kunne hun gå inn etter dem, prøvde hun å stille opp sammen med klassen, ble hun slått og dytta av de rundt seg 🙁

vi flytta til en annen kant av byen halvveis inn i 6 klasse, og det hjalp noe å komme til ett nytt miljø på hjemmebane, hun fikk venner som ikke visste noe om hvordan hun hadde hatt det, og jenta begynte  blomstre igjen, hjemme, Fra før hadde hun hatt en venninne som ikke gikk på skolen hennes, som hun holdt sammen med i tykt og tynt, vi hadde en nær kontakt med PPT her i byen, og når det nærmet seg ungdomskoletid, fikk hun spørsmål om hun ville gå sammen med resten av klassen, Det var vel første gang jenta sa klart fra at det ville hun ikke, hun håpa at hun aldri kom til å se noen av dem igjen, det var nok flere enn meg som skjønte da hvor ille hun hadde hatt det

siste året på barneskolen fikk jeg også brev hjem om at hun hadde blitt tatt for hærverk på skolen, og når dette ble tatt opp med henne, var hennes forsvar at de jentene som hadde vært med på dette, hadde lovet at de skulle være sammen med henne resten av skoledagen, hvis hun ble med, de hadde da blitt tatt for å tegne på veggene i garderoben og måtte vaske veggene etter seg, hører også med til historien at sålenge de ble tatt for det, var ingen sammen med henne resten av den dagen

Hun hadde også nær kontakt med en kusine av seg, som hun kunne prate med om alt, desverre så har det vært en gjenganger for henne at alle de hun har sett som støttepersoner, og som hun kunne stole på, har forsvunnet ut av hennes liv, og mer eller mindre vendt seg mot henne av forskjellige grunner, så også denne kusinen, med Elise så har det gjort at hun er veldig skeptisk til alle som sier de vil være der for henne, og hun stoler nesten ikke på noen lenger.

Ungdomskolen ble nesten noen friår for henne, noen episoder var det der også, men på langt nær så mye som på barneskolen. På ungdomskolen så jobba det også noen som var tilknyttet Comet hockey, og disse ble en del av redningen for henne der, hun har alltid vært levende opptatt av hockey, og er det fortsatt, og dette var en interesse som hun delte med bestevenninnen sin, og dette fikk henne igjennom ungdomskolen, helt til siste året, da kom en ny jente på skolen, og hun fant sammen med bestevenninnen til Elise, tre jenter sammen går nesten aldri, og heller ikke her, det ble konflikter, så store at Elise klarte ikke komme ut av det, og sånn avsluttet hun ungdomskolen og fulgte henne inn på videregående

Hun begynte på grunnkurs helse/sosial og fikk en spesialpedagog og en miljøarbeider tilknyttet seg, begge to fantastiske mennesker som Elise og jeg ble veldig glad i 🙂 og de hjalp Elise veldig med de konfliktene som ble, begge jentene fra ungdomskolen, kom jo i hennes klasse, og noe mindre konflikter ble det ikke. Disse to jentene klarte å få med seg en del andre og klarte å ødelegge for Elise gjennom de to årene på videregående og ikke minst i russetida, der hadde de satt opp en av de som skulle være med i samme russebil som Elise, så det endte med at Elise, selvfølgelig, ble eksludert fra denne russebilen og tok noen av russeknutene i Amerikaneren til onkelen på 16 mai, heldigvis så har hun en onkel som stiller opp for henne 100 %

begge årene på videregående, hadde hun praksisplass i en barnehage, og dette ble en frisone for henne, der kunne hun gjøre det hun var best på, å gi omsorg og omtanke, og til de hun var mest glad i, nemlig små barn, og disse dagene hun var der,ble nok redningen for henne.

Hun hadde i denne perioden allerede begynt med selvskading, hun skjærte seg opp på armene, og slo seg til blods selv, hun fant murvegger overalt som hun slo og dunka på til hun hadde store sår og ødela hendene hennes, selvmordstanker lå også hennes hjerte nær, og jeg vil vel aldri få greie på når disse starta opp, og hvor mange forsøk hun gjorde, jeg var heldig som hadde en mor som stilte opp for henne også, men fikk flere ganger hysteriske telefoner fra henne, fordi Elise hadde spurt henne bl.a om hvordan hun skulle komme seg til Svinesundsbroa, i denne perioden var det tre stk som hadde hoppet fra broa og tatt sitt eget liv.

Hun begynte som lærling i en barnehage, men det ble en del ødelagt, nettopp fordi Elise ble en smule utagerende i denne tiden, hun skulket jobben, reiste til byen og kjøpte seg alkohol og gikk og drakk på dagene, og når hun kom hjem, gikk hun rett på rommet, fram med kniven og skjære seg opp. Selvfølgelig ble det en del konflikter hjemme også, jeg skjønte jo ikke hva om skjedde med henne.

Jeg skjønte etterhvert at hun hadde fått store psykiske problemer, og gjennom Halden kommune fikk hun hjelp av en psykolog, som også var fantastisk og genuint opptatt av å hjelpe henne, hun sa fortsatt ikke stort hjemme, hun har senere sagt at hun visste at jeg slet med familielivet hjemme, så hun ville ikke si noe, for ikke å bekymre meg mer.

Det toppet seg igjen for henne vinteren 2010/2011, min mor ble syk, hun fikk kreft, Elise nektet å være med å besøke henne og var aldri hjemme nesten, hun hadde i denne tiden begynt å henge sammen med venner som ikke var bra for henne, og ett miljø som ikke var noe greit, og opptatt som jeg var med å hjelpe moren min til å ha det så bra som mulig, så ikke jeg hva som skjedde med henne og mye av hjemmelivet overlot jeg til min daværende mann, og at det ikke fungerte, fant jeg desverre ut for sent

For Elise begynte 2011 på verst mulig måte, en god venn av henne (storebroren hun ønsket hun hadde) omkom i en tragisk ulykke i januar, mormoren hennes døde tilslutt av den forferdelige sykdommen sin i februar, min daværende mann forsvant brått og brutalt ut av livet vårt i begynnelsen av april, 22 juli kom, og hun mistet en venninne på Utøya og i tillegg døde tre av vennene hennes dette året, to av dem for egen hånd 🙁  alt dette pluss 12 års helvete på skolen, gjorde 2011 til ett forferdelig år, og som jeg senere har fått vite, skulle Elise gjøre sitt siste forsøk på å ta sitt eget liv 🙁  Hun var alene hjemme og hadde gjort alt klart til å henge seg i rekkverket på toppen av trappa her hjemme, Heldigvis kom en meget nær venninne av henne på besøk, så hva som holdt på å skje, og fikk avverget det, Jeg kan ikke få fullrost denne jenta høyt nok, i mine øyne reddet hun gullet mitt denne dagen

Jeg hadde allerede før dette skjedde, funnet ut at hun holdt på med å skjære seg selv, og alt skarpt var fjernet fra hennes del av huset, men at det skulle gå så langt for henne, var noe jeg ikke var klar over, jeg har selv fått vite mye av dette nå de siste to årene, og det knuste hjertet mitt å få vite alt hun hadde gått igjennom og ikke følte hun kunne snakke med meg om 🙁

men jeg er glad for å kunne fortelle at dette har rettet seg nå, de siste to årene har vi fått pratet ut om mye av det som har skjedd med henne og nå betrakter hun meg som den støttepersonen jeg hele tiden har ønsket at hun skulle gjøre, hun får noen smeller innimellom ennå, men nå kan hun snakke med meg om det, og det hjelper mye, først og fremst for hennes del. Senest nå i høst fikk hun seg en smell igjen, og dette var en noe eldre jente enn henne, som igjen sa hun alltid skulle være der for Elise og at hun kunne snakke med henne om alt, Elise sa hva hun mente til henne og resultatet ble at hun ble sletta og blokkert av denne jenta på Facebook, Desverre er dette noe hun nå er vane med, å bli sviktet på det groveste, heldigvis kunne Elise takle dette noe bedre nå, og i tillegg kan hun snakke med meg om det, men jeg er alikevel engstelig når hun er hjemme alene, og når hun er i nærheten av kniver eller andre skarpe ting, kommer nok til å ta lang, lang tid før dette slipper hos meg 🙁

Endelig blomstrer jenta mi igjen, og det gleder meg å se, hun har en kjæreste hun trives sammen med, hun har noen få gode venner, desverre bor de fleste av dem utenbyes, men hun har ett par stykker her også, som hun trives sammen med og koser seg sammen med, hun har blitt en vakker, ung dame, men veldig skeptisk og tror aldri på de som sier de skal være der for henne og at de kan stole på dem, hun har noen få som hun stoler 100 % på og noe lenger enn det strekker hun det ikke, men det er helt greit, sålenge hun trives med det livet hun har, er jeg fornøyd også

Dette er jenta mi, er det noe rart jeg er stolt


Dette innlegget er selvfølgelig skrevet med Elises tillatelse, av respekt for henne ville jeg aldri utlevert henne så til de grader, uten at hun har godkjent det først :-)



 

34 kommentarer
    1. Jeg er stolt av deg og av Elise ,som må gjennom gå dette i livet og har reist dere .Tar av meg hatten for det du skiver .Elise er ei vakker jente som jeg ønsker alt godt her i verden Stor klem til dere.<3 <3

    2. Sterkt av deg å dele dette. Sitter her med tårene i øynene, og håper for Guds skyld at alt blir bra til slutt. Kan ikke tenke meg noe verre enn å se sitt eget barn ha det så vondt. Helt forferdelig at mennesker kan være så slemme!

    3. Et mammaliv: Takk 🙂 ja har vært noen tøffe år, for oss begge, og håper ved alle himmelens makter at det er helt over og at vi har kommet oss helskinnet igjennom alle prøvelser, i hvert fall den type prøvelse. Håper inderlig at noen andre ikke trenger å gå igjennom det samme og at det å sette fokus på det, vil kanskje få noen til å tenke seg om to ganger før de utsetter andre for noe av det samme, og at foreldre prater med barna sine for å få dem til å være snille med hverandre, barn kan være skikkelig grusomme og nådeløse til tider nemlig

    4. Så pen du er, Elise. 🙂
      Jeg har opplevd mobbing da jeg var yngre selv og det var veldig vondt.
      Enkelte barn og ungdom er grusomme , og de som mobber bærer på en egen smerte som kun kan lindres ved å såre andre.
      Det er på ingen måte en unnskyldning, men heller en trist grunn til hvorfor mobbing skjer.
      Vet at dette er en klisjé, men det som ikke dreper deg gjør deg sterkere!
      Og du, du er sterk. Vis alle hvor sterk du er, for du har vært gjennom nok til å bevise for deg selv at du kan klare alt!
      Du er også ufattelig heldig som har en så fantastisk mamma som aldri kommer til å slutte å støtte deg – uansett hva som skjer.
      Masse lykke til videre, Elise, og bevis for deg selv og andre at du kommer til å nå langt. 🙂

    5. Hei jeg vil gjerne med denne kommentaren jeg gikk igjennom de samme som Elise, med bare en annen sykdom som heter Di Georg syndrom, så jeg kjenner meg så godt igjen i historien hennes, blei mobbet på akkurat samme måte som henne, jeg blei kjent med Elise via ungdomskolen, sammens med Malin, jeg dømte henne ikke på noen som helst måte, for jeg vet hvordan hun hadde det, siden jeg opplevde akkurat det samme, fordi vi hadde en sykdom så ble vi mobbet for det. Elise er så hjertegod, og ser det beste i folk, noe jeg føler meg kjent i selv. Litt synd at vi sklidde fra hverandre, og ikke har kontakt lenger. Men jeg er så utrolig glad på hennes vegne at ting er bedre nå <3 Til all lykke til videre =)

    6. Tina mari: uff ja, er ikke lett dessverre, dere var begge sårbare på hver deres måte, det vet dessverre mange å benytte seg av 🙁 synd at dere skled fra hverandre ja, men når Elise ser dette, blir hun nok veldig glad tenker jeg, for det er som du sier, hun er bare hjertegod tvers igjennom 🙂 håper inderlig at det er bedre med deg også nå <3 Lykke til du og

    7. uff asså. at hun har hatt det så forferdelig vanskelig viste jeg ikke. dette var trist lesing. å utrolig tøft av dere å fortelle den historien. desverre er det en sann historie. men står all respekt av at elise har kommet dit hun er i dag etter den behandlingen hun har fått i alle disse årene. jeg vet godtt hvordan det er å bli mobbet. å sviktet. har også blitt mobbet å barne å ungdoms tiden min. men ikke så groteskt som stakkas elise har. men er vondt uasett hvor ille det er. å lurer litt på hvorfor skolen ikke kunne gjøre noe. hadde dem ikke øyer å se med om dem hadde inspeksjoner i skole gården da. kan nesten begynne å lure asså. å elise er ei for god jente til at folk skal være sånn mot henne da. men hils henne masse fra meg. å si hun er ei utrolig herlig ungdom. å hun må lære seg til å se det gode i seg selv. hun vet det sikkert om hun leter litt langt der inne. jeg å alle som kjenner henne vet at hun er ei veldig bra jente. er jo rart da. at bare har det bra til dem begynner på skole. da blir dem mobbet å får selvtilliten å livet sitt ødlakt. syns det er forferdelig jeg. sån skal det bare ikke være. får vel håpe det er bedre på skoler nå. men forundrer meg ikke om det ikke er det. uff å uff asså. men elise er vertfall vakker både utenpå å inni. å det er vertfall ferdig diskutert fra min siden.

    8. Jeg fikk ikke sov Vi la oss tidig i går kveld. Det er harde vind kuler som stomer rundt husveggene her hjemme. Det ødlegger litt søvnen min. Gikk inn på Facebook og leste bloggen. Sitter her å griner. Kjenner meg så veldig igjen i Elises historie. Jeg selv er blitt mobbet i 9 år på skolen. Har måtte tåle verbale ekle kommentarer og utfrysing. Fikk også gjennomgå fysiske angrep av andre unger. Mobbingen begynte med min storesøster og jeg på en måte arvet hakkekylling syndromet etter henne. Min storesøster valgte å ta sitt liv for 6 år siden. I en alder av 32 år. Hun orket ikke mere. Hun hadde da slitt veldig med angst, tvangs tanker m.m i mange år. Dette som følge av mange år som mobbeoffer på skolen. Jeg ble venninner med to jenter i 9 klasse. De var to år yngre. De ble redningen min. Er fortsatt kjempe gode venninner med dem.Jeg har få men gode venner. Er nok fortsatt preget av at jeg er blitt mobbet i mange år men klarer å leve med det. Det hjalp veldig å flytte på seg.Nordover. Søvnen ble bedre og ny omgangskrets. En stor innvirkning på hvorfor jeg valgte å flytte var at jeg ikke ville at mine barn skulle gå på samme skole som jeg hadde gjort. De ville slippe de lærerne som snudde ryggen å så en annen vei. De ville også slippe å gå på samme skole med andre unger med foreldre på samme alder som meg. Avkom etter mobberne. Men jeg valgte å flytte fra mine to beste venninner. Savnet etter dem er ubeskrivelig vondt. Det blir mange samtaler i uken med dem over telefon og når vi er nedover til Gudbrandsdalen så er det dem jeg prioterer å besøke. Men det var nå ikke meg jeg skulle skrive om. Ville bare fortelle litt. Slik at dere skulle forstå at jeg kan sette meg inn i Elises historie. Jeg kjenner det gjør vondt helt inn til sjelen å høre alt Elise har måtte tåle i sitt unge liv. Snille, vakre og fantastiske Elise. Jeg har ikke kjent dere mange årene. Men har lært dere å kjenne i løpet av alle galaktosemi møtene. Ble enda mere kjent med dere nå etter å ha lest bloggen. Blir utrolig glad for at det går bedre med Elise nå og at hun har en fantastisk mamma som følger og støtter henne 100 prosent. Jeg er glad i dere Anita og Elise. Sender dere mange varme knusekose klemmer og ønsker om en bedre fremtid.

    9. Jeg har stor respekt for det du skriver Anita det skal du vite. Jeg er selv lettere funskjonshemmed og har en mildt hjerneskade etter en ulykke i 03
      Jeg syns din datter er en meget vakker ung kvinne
      Stå på skriv videre.
      Mobbing må frem i lyset

    10. ingunn: det har du helt rett i Ingunn, hun er vakker, både utenpå og inni <3 skolen hadde ikke ressurser til å ha assistent ute på henne i friminuttene, og læreren som skulle ha inspeksjon hadde for mange h*n skulle se etter og kunne ikke holde øye med henne hele tiden. tror dessverre ikke det er noe bedre i skolene nå, det er bare mer skjult 🙁

    11. Anonym: uff, syns det var leit å høre om storesøsteren din da, som dessverre ble ett nummer i “statistikken” Heldigvis kom ikke Elise dit, og det kunne hun fort ha gjort 🙁 Galaktosemiforeningen har vært som en reddende engel for oss på flere måter, der var hun en i gjengen og likeverdig med alle de andre, der har hun også funnet sine beste venner. Klart jeg følger og støtter henne 100 % men har nok ifølge mange vært litt overbeskyttende, men her er i alle fall grunnen til det 🙂 masse gode klemmer til deg

    12. Flott skrevet Anita. Elise er en vakker jente. Helt utrolig at det er så mange som holder på med så stygg mobbing. Nå må snart folk våkne opp å se hva ungene sine holder på med. Det er jo så utrolig mange som blir ødelagt for livet av det.

    13. Flott at dåke dela dette! Viktig å få det fram i lyset slik at andre kan lære av det. Er sjølv barne og ungdomsarbeidar-lærling på ein barneskule, så slike historier er gull vert å lære av.
      Elise er jo heilt nydelig! Fatta ikkje at små barn kan vere så onde – (viss eg kan tillate meg å si det om barn i 6-12 årsaldren) Fatta heller ikkje at det ikkje var noken på skulen som greip inn 🙁
      Alle gode tankar til Elise og deg 🙂
      Hilsen ei jente på 20 🙂

    14. Når jeg leste denne historien deres så fikk jeg tårevåte øyne og klump i halsen! =( Det er rett å slett forjævlig det din vakre datter har måtte gå gjennom =( Synes det er forjævlig at folk i det hele tatt skal måtte være kvalme og ekle mot andre . Hvorfor kan ikke alle bare respektere at alle er forskjellige . Tenk så kjedelig om alle hadde måtte mene , se ut som alle og en hver . Det ville vært kjedelig det . Jeg synes også du virker som en topp mor som vil din datters beste. Og så utrolig flott at ho har fått seg en god kjæreste =) Du har virkelig ei nydelig datter , ta vare på hverandre .
      Hilsen meg =)

    15. uff kjenner jeg blir veldig frustrert over dette mobbe momente..kan ikke skjønne hvorfor en ikke skal kunne sette en stopper for slikt.hvor er foreldrene til mobberne.jeg vet i allefall att mamma hadde hengt meg opp etter en vegg om jeg hadde mobbet noen.håper mobberne leser dette..er dere klar over att mobbing,kan være følge til att ett menneske kan ta livet av seg.og da er dere rett og slett mordere.dere er åraken til att slikt skjer,vi har brukt for alle…lykke til elise ønsker deg alt godt i fremtiden,du verd mer enn du aner…du og mamman din er sterke.klemmmmmmer til dere

    16. Hjertet brister når man leser at noen har det slik 🙁 . Vi må alle se og stoppe og vise tydelig at mobbing er helt uakseltabelt. Vakre sterke datteren din <3 Du har all grunn til å være stolt

    17. Så herlig å høre 🙂 Jeg lever litt etter teorien om at Om hver enkelt ble litt snillere ville verden blitt kjempesnill :D. Om alle soldater la ned våpnene til bakken, ville det heller ikke være krig mer, og det er jo litt å tenke på for alt har en start, selv om den er liten. Godklæm <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg